Da det ornamenterte barselspalasset på Kalvskinnet åpnet sine dører for fødende kvinner den 29. juni 1908, hadde Kristiania hatt en fødestiftelse i nesten 100 år og Bergen i omlag 50. Betød det at Trondheim var en sinke med å etablere en slik institusjon for byens fødende kvinner?

For å få svar på det må man se litt på historien til fødselsomsorgen i Norge, eller de såkalte fire fødesystemer. Det første og eldste systemet var rådende fram til opplysningstiden og handlet om at faste hjelpekoner eller «kloke koner» i byer og bygder bistod under fødslene. Disse bar også tittelen jordmødre, men i den grad de hadde noen utdannelse fikk de den av prestene som fram til 1672 hadde det formelle ansvaret for å lære dem opp. Hjelpekonene baserte sin kunnskap på religiøse ritualer, folketro, samt kunnskapsoverføring fra andre hjelpekoner.

Det andre systemet var en klassisk opplysningstidsreform, og ble hovedsakelig utviklet på 1700-tallet. Dette handlet om at hjelpekonene skulle erstattes av medisinsk utdannede og autoriserte jordmødre som bisto med fødsler i hjemmene. Disse skulle i tillegg ha by- og distriktsleger i ryggen som skulle kunne tilkalles ved komplikasjoner. Denne reformen ble motivert av et behov for å øke folketallet ved å redusere barnedødeligheten. Ved overgangen mellom 1700- og 1800-tallet døde noe under 1/3 av alle nyfødte barn før de fylte ett år.[1] Myndighetene forsøkte å vedta det nye systemet både i 1714, i 1764 og i 1810 gjennom forordninger, men det skulle ta nærmere 150-år før den nye ordningen ble operativ.

Et bilde på hvor sakte det gikk å implementere det andre fødesystemet var at byen Trondheim fikk en utdannet jordmor først i 1753. Dette var den danskfødte Maren Anders Kongsbach.[2] Da hadde amtslegene i Norge formelt hatt ansvaret for å utdanne jordmødre siden 1672. I distriktene gikk det enda tregere. Verdal fikk sin første jordmor i 1814, mens i Oppdal kom den første på plass i 1826. Man måtte vente helt til 1860-årene for at det andre fødesystemet skulle bli landsdekkende.[3]

I 1818 fikk Kristiania sin første fødestiftelse og bergenserne fikk sin i 1861. Det kunne dermed se ut som om Trondheim var helt akterutseilt siden vi ikke fikk vår stiftelse før i 1908, men dette er ikke riktig. Fødselsinstitusjonene i Kristiania og Bergen ble primært grunnlagt for å utdanne omreisende jordmødre, og da måtte disse trenes på virkelige fødsler under sin utdannelse. De kan dermed betraktes som en del av det andre fødesystemet. Beviset for dette ligger i statistikken. I Bergen og Kristiania fødte 9 av 10 kvinner fortsatt sine barn hjemme i år 1900.[4]

Det tredje systemet var nettopp det som skapte E. C. Dahls fødestiftelse, og det var institusjonaliseringen av fødslene. Ny medisinsk kunnskap om hygiene, betydningen av ro og hvile for både mor og barn, samt nærhet til leger og medisinsk utstyr i tilfelle komplikasjoner, dannet et nytt ideal ved utgangen av 1800-tallet, nemlig fødeklinikkene. Til forskjell fra de gamle jordmorskolene hadde disse som primæroppgave å bistå mødre med nedkomsten og pleie kvinnene og barna etter fødsel. Utdannelsen av jordmødre var en sekundærvirksomhet for akkurat disse institusjonene.

En pioner for det tredje fødesystemet i Trondheim var Valentine Smith (1873–1964). Hun var født i byen i 1873 som datter av en korpslege. Valentine reiste etter endt skolegang til Kristiania for å utdanne seg som jordmor. Deretter arbeidet hun i en periode på en av Europas mest moderne fødeklinikker i Hamburg. Så reiste hun hjem til Trondheim, kjøpte sitt barndomshjem i Munkegata 11 og åpnet der en privat fødeklinikk. Av byens 20 jordmødre var Valentine den eneste som drev sin egen klinikk i tillegg til praksis som omreisende jordmor. Det ble født 42 barn på klinikken i Munkegata mens den var i drift, av både fattige og rike mødre. Jordmødrene var gjennom sin utdannelse forpliktet til å hjelpe alle barselkvinner, men de som kunne betale for seg fikk bedre forpleining. Slike klinikker lot også ugifte kvinner føde sine barn i diskresjon. I Valentines fødselsprotokoller fra klinikken finnes det for eksempel ett tilfelle hvor moren ikke er navngitt.[5]

I Munkegata 11 fikk Valentine prøvd ut sin utdannelse og sine erfaringer med både med hell og uhell. Fem barn døde på klinikken eller kom dødfødte. Dette tallet ville trolig være høyere i dag, da barn som døde i mors liv helt til syvende måned ble klassifisert som aborter på det sene 1800-tallet. Slik ble de også ført inn i Valentines protokoller.[6]

Klinikken i Munkegata 11 var et fenomen i tiden. 1700- og 1800-tallets fødestiftelser, som primært hadde blitt etablert for jordmorutdannelse, hadde fått et dårlig rykte ved forrige århundreskifte. De hygieniske forholdene på disse institusjonene, som Kristiania fødestiftelse, sto milevis unna de standardene jordmødrene ble utdannet til å håndheve i sitt virke. På grunn av dette vokste det fram en underskog av små jordmorstyrte privatklinikker ved utgangen av 1800-tallet som de bedrestilte kunne bruke som et alternativ til å føde hjemme, eller til å legge seg inn på de nedslitte jordmorskolene.

Trondheim hadde ingen gammel jordmorskole i 1890-årene. Derimot var en helt ny fødeklinikk under planlegging da Valentine kom hjem til Trondheim fra sitt opphold i Hamburg. På toppen av sin utdannelse og internasjonale skolering hadde hun, som byens eneste jordmor, mangeårig erfaring i det å drive nettopp en fødeklinikk. Det var derfor ikke så rart at nettopp Valentine Smith ble headhuntet av styret i E. C. Dahls Stiftelse til å være med å planlegge den nye fødeklinikken, og bekle rollen som stiftelsens første forstanderinne.

I Valentines protokoller fra klinikken i Munkegata er en lege særlig ofte nevnt, nemlig dr. Henrik Anker Ouren (1867–1931). Han var ved forrige århundreskifte Trondheims eneste spesialist i gynekologi, fødselshjelp og barnesykdommer. Etter endte studier i Stockholm, Berlin, Dresden, Freiburg og Leipzig, åpnet Ouren sin egen praksis i byen i 1898. I 1903 var den praktfulle Ourengården, tegnet av Gabriel Kielland, ferdigstilt som kombinert bolig og legekontor. Den hadde adresse Munkegata 10 og lå rett på motsatt side av gaten for Valentines private fødeklinikk. Også Ouren ble rekruttert til å bistå med planleggingen av den nye E. C. Dahls fødestiftelse, og ble fra 1908 stiftelsens første direktør.

Mens Valentine Smith måtte avvikle sin klinikk, selge Munkegata 11 og flytte inn på stiftelsen da hun inntok stillingen som forstanderinne og overjordmor, fortsatte direktør Henrik Ouren å bebo sitt hus på motsatt side av gaten, og opprettholdt sin private legepraksis i første etasje. Han tok på toppen av dette på seg stillingen som Stadsfysikus i Trondheim i 1920 med kontor i egen bolig og drev disse virksomhetene ved siden av sin direktørgjerning på Stiftelsen.

Fagstaben som både planla og ble satt til å bestyre den nye fødestiftelsen i Trondheim var av toppklasse. Vi har nå sett på direktør Henrik Ouren og forstanderinne Valentine Smiths bakgrunn, men en annen viktig person for stiftelsens tilblivelse og framskutte posisjon var direksjonsformann Dr. Lyder Borthen. Han var i 1908 en av Europas mest profilerte øyeleger og hadde et nettverk av medisinere på hele kontinentet som han kunne dra veksler på for å både få råd og tilgang på utstyr til fødeklinikken.

Forskjellen på direktør og forstanderinne fortsatte også inn i stiftelsens virksomhet. Som fastboende overjordmor måtte Valentine være til stede dag og natt unntatt et par uker på sommeren. Øvrige fridager måtte godkjennes av direktøren. Forstanderinnen skulle, i henhold til statuttene, være direktørens stedfortreder og administrativ leder for klinikken. Hun skulle holde i alt. Direktøren bekledde også rollen som tilsynshavende lege, og hadde egen lønnsgasje for denne oppgaven. Til sammen startet Ouren opp med 800 kroner pr. år for legejobben og 1200 kroner i årslønn for å være direktør. Etter to år ba Ouren om lønnsforhøyelse og fikk det, med den begrunnelse at jobben ble mer krevende enn han hadde trodd, da han ofte måtte besøke stiftelsen en til to ganger pr. dag. Valentine måtte som nevnt være der hele tiden og startet opp med årslønn på 800 kroner. Etter seks år var direktørlønnen 2000 kroner, mens forstanderinnen tjente 1100 kroner. I 1920 var lønnsforholdet 4150 kroner mot 2633.[7] Forstanderinnens lave lønn speilte en holdning i tiden om at jordmødre ikke var fagpersoner, men håndverkere. Dette ble satt tydelige ord på første gang i 1860 da man i forbindelse med ny helselovgiving også skulle vurdere lønnsnivået til jordmødrene. Det ble i den forbindelse foreslått å harmonere lønnssatsene til jordmødre og skolelærerinner som da tjente fire ganger mer. Komiteen, som forøvrig bare bestod av mannlige leger, avfeide dette forslaget med at jordmoryrket på ingen måte kunne sammenlignes med lærergjerningen i «...kulturell og sivilicatorisk henseende.»[8] Heller ikke i forbindelse med lovrevisjonen i 1898 ble dette forholdet bedret på. Heller motsatt. Mange jordmødre opplevde i denne perioden å gå ned i lønn heller enn at den økte.[9]

Stiftelsen åpner – mottakelse fra pressen

Den nye fødeklinikken var et uhyre moderne og påkostet bygg til sin tid. Stiftelsens hovedbygg i stein og mur var reist i tydelig artikulert jugendstil, i to og en halv etasje med 12 mål park rundt seg. Huset rommet tilsammen 90 rom, beregnet på 30 pasienter, med boligkvarterer for ansatte og økonomirom. Da de startet opp i 1908 tok de bare inn 10 pasienter, men etter to år var belegget fullt med 30 innlagte kvinner og barn.

Reaksjonene i media var blandede. Avisa Nidaros ga en positivt ladet føromtale av bygningen: «Hovedbygningen er enkel, uden luxuriøst, dekorativt Udstyr, men gjør med sine rene Linier og sine vel portionerede Hoveddimentioner et særdeles godt Indtryk.» Adressa beskrev på sin side byggverket som en «varig pryd for byen», mens avisen Ny Tid var langt syrligere i sine kommentarer: «Vi har før påtalt den måte det er gått fram på ved anvendelsen av brygger Dahls penger (...) Adresseavisen betegner Stiftelsen som en Seværdighet i sit Slag (...). Det tror vi saa gjerne, det er neppe mange Byer, hvor man har Raad til at reise slige Paladser kun bestæmt for 15 Barselkvinder ad gangen.»[10]

Til tross for sitt storslagent ytre var stiftelsen på ingen måtte et luksusforetak. Driftsmidlene var svært begrenset og det ble Valentine Smiths særlige oppgave å utvikle en driftsform som klarte å skape veldig mye av svært lite. Dette løste hun med tre hovedgrep.

For det første innførte hun et gjenbruksregime på stiftelsen som var imponerende. Alt av utslitte tekstiler ble gjenbrukt til nytt garn, kluter, omsydde fødselskjoler, skjorter og barneklær. Det av tekstil som var enda mer ødelagt ble revet opp til produksjon av filleryer, eller karet til såkalt krasull, som ble sterilisert og brukt på klinikken i stedet for bomull.[11]

Det andre grepet var å rekruttere gratis arbeidskraft. Håndarbeidet knyttet til gjenbruk av tekstiler ble utført av de fattige mødrene som fikk gratis opphold på stiftelsen. I tillegg til dette ble de ugifte mødrene pålagt særlig omfattende arbeidsoppgaver. Disse hadde som et særlig tilbud om å kunne bo på stiftelsen i noen uker eller måneder etter nedkomsten, for å lære om barnestell og hygiene. I tillegg til dette tok forstanderinnen ansvaret for å skaffe dem «hederlig erværv» dersom de manglet arbeid, og da fikk de bo på stiftelsen til dette hadde kommet i orden. Som motytelse var de ugifte mødrene forpliktet til å gjøre alt som ble befalt dem av arbeidsoppgaver. Særlig mye av kjøkkendriften og renholdet ble utført av disse.

Det tredje grepet var det som nærmest utfordret stiftelsens formål. Dahl hadde testamentert sin formue til fødselsomsorg, kur og pleie til fattige mødre og deres nyfødte barn. For å skaffe driftsinntekter åpnet direksjonen for at man utover de fattige også kunne ta inn betalende barselkvinner. Disse ble tilbudt en differensiert forpleining. For tre kroner om dagen fikk man alminnelig standard og måtte ta til takke med en seng i sovesal sammen med de fattige mødrene. For seks kroner fikk man «Bedre forpleining» og kunne da sove på tomannsrom. For åtte kroner fikk man den såkalte «Beste forpleiningen» og da fikk man enkeltrom. Differensiert pleie hadde Valentine også praktisert i sin private klinikk i Munkegata 11, og der som på stiftelsen inkluderte dette også differensiering av mat og medisinsk oppfølging.[12]

Alle vil til E. C. Dahl

På grunn av muligheten for å kjøpe seg inn på stiftelsen strømmet Trondheims gravide og betalingsdyktige kvinner til. Fødselsklinikken var da den åpnet i 1908 en av de mest moderne i Europa, og det var derfor ikke så rart at tilbudet så raskt ble populært. Året etter åpningen ble 21% av alle barn i Trondheim født på stiftelsen. I 1920 ble omlag 50% av alle barn født her, og ved 30-årsjubileet i 1938 ble 4/5 av alle barn i byen født på E. C. Dahls stiftelse. I 1908 ble nesten alle barn i Trondheim født hjemme. På bare 30 år klarte altså denne fødeklinikken å innføre det tredje fødselssystem i Trondheim. Stiftelsen ble på grunn av sin høye standard også populært for folk i bygdene. Selv om Dahl ettertrykkelig slo fast i sitt testamente at kun folk som hører byen Trondheim til skulle slippe inn, så man ofte stort på dette dersom det var ledig kapasitet. Den gode forpleiningen man kunne kjøpe på stiftelsen ble beskrevet i rosende ordelag også av bygdefolk som hadde oppholdt seg der. «Det er faktisk den eneste ferien jeg har hatt.» skrev en bondekone i et takkebrev til stiftelsen etter hennes opphold i 1928.[13]

Byens og bygdenes omfavnelse av fødeklinikken var allikevel ikke uten bismak. Til tross for gode inntekter fortrengte de store mengdene betalende barselkvinner i perioder de trengende som stiftelsen var til for. Til store protester fra byens befolkning forsøkte direktør Ouren flere ganger å begrense folks muligheter for å kjøpe seg inn, for med det å rydde plass til de fattige mødrene. Til tross for disse forsøkene hadde stiftelsen ved krigsutbruddet blitt det stedet hvor alle Trondheimere dro for å føde sine barn. I 1955 ble 94,5% av alle barn i byen født her.[14] Da den differensierte forpleiningen ble avskaffet i 1960-årene skjedde ikke det fordi man ønsket å fjerne et klasseskille på fødeklinikken. Årsaken var at det ikke var plass til å opprettholde et slikt tilbud lenger. Stiftelsen hadde ikke noe annet valg enn å drive sin virksomhet etter mønstret av et offentlig tilbud.

Fram til folketrygdens etablering var allikevel hovedmålgruppen for stiftelsen fattige kvinner, og søknadene om fritt opphold strømmet inn. For å søke om gratis plass måtte kvinnene synliggjøre at de var bosatt i Trondheim, hva slags inntekter familien hadde, hvor mange barn de hadde fra før og hvordan de bodde. Alle disse søknadene er bevarte og man kan her vie plass til en representativ kvinne fra stiftelsens tidligste tid. Josefine Ellingsen fra Lademoen skrev til direktør Ouren om gratisplass i 11.09.1910. Hun beskrev i brevet at familien på to voksne og seks ukonfirmerte barn bodde på ett rom i Strandveien hvor alle åtte måtte sove i samme seng. Hennes mann var i tillegg arbeidsledig og hun håpet derfor det var mulig å få noen fredelige uker på stiftelsen som et alternativ til fødsel hjemme. Søknaden ble innvilget.

De gifte kvinnene måtte som regel gi opp sitt arbeid når de ble gravide, men kunne etter det leve på mannens inntekt. De ugifte havnet i en ekstremt sårbar situasjon av samme årsak. De var ofte pengelense, husløse og svært ensomme når de kontaktet stiftelsen. I sin tid som forstanderinne viet Valentine Smith mye energi til oppfølgingen av særlig denne gruppen kvinner. I mange tilfeller kunne ikke de ugifte mødrene ta ansvar for sine barn etter fødselen og stiftelsen drev derfor en betydelig adopsjonsformidling og fosterhjemsplassering. I noen tilfeller kunne barn bli boende på stiftelsen i opp til et år mens forstanderinnen sporet opp et fosterhjem eller en egnet adoptivfamilie. Det var ofte en stor påkjenning både for søstrene og de lengstboende ungene når dagen kom hvor de skulle sendes avgårde.[15]

En stiftelse med tusen jern i ilden

I tidens løp kom stiftelsen til å drive en rekke tiltak, hvor noen ble permanente og andre ble avviklet etter en tid. I 1930-årene ble klinikken utstyrt med en moderne operasjonsstue for keisersnitt og andre større inngrep. I en lang periode hadde huset i tillegg en egen pleieavdeling for barn som ventet på adopsjon, og i flere tiår et tilbud for enslige mødre som trengte avlastning i forbindelse med reiser.

Fra 1909–1939 ble også de fleste fødte på stiftelsen døpt i institusjonens eget kapell. Bakgrunnen for denne ordningen var primært hygienisk. Tidens store medisinske prosjekt var å skjerme syke og sårbare for bakterier og utøy, og en barnedåp var en risikabel affære i så måte. Stiftelsesdåpen hadde derfor noen rammer som foreldrene måtte akseptere for å kunne benytte seg av tilbudet. For det første stilte stiftelsen med sterile dåpskjoler og tilbød sine ansatte som faddere. Dette for å minimere risikoen for smitte av lus fra faddere utenfra til barna. Tilbudet ble svært populært og i løpet av stiftelsen tre første tiår ble halvparten av barna som ble født på huset også døpt der. Husdåpen var ikke minst populært for de mange mødrene som hadde havnet i «uløkka» og som med dette slapp konfrontasjonen med sognepresten og sognebara da de skulle bære sitt uektefødte barn til dåpen. Naturlig nok var ikke kirken begeistret for ordningen, og protesterte høylytt både i avisene og opp mot nasjonale myndigheter. I 1939 ble dåpsordningen avviklet, angivelig grunnet en udefinert smittsom hudsykdom. Dette kan like gjerne skyldes det sterke presset fra byens prester.[16]

Til tross for at E. C. Dahls stiftelse ikke var en jordmorskole, men primært en fødeklinikk, ble det drevet utdannelse av fødselspleiere helt fra åpningen i 1908. Disse fikk i seks måneder undervisning og trening i barselpleie, og det ble rekruttert elever fra hele landet til stiftelsen. Ved 50-årsjubileet i 1958 hadde klinikken utdannet 1381 fødselspleiersker.[17]

E. C. Dahls stiftelse - elsket og stengt

Mye av systemet på E. C. Dahls stiftelse, slik det ble etablert av Henrik Ouren og Valentine Smith, kom til å leve helt til institusjonen ble avviklet. På grunn av dette var det kun tre forstanderinner i institusjonens historie. Ideen om dette yrket som en livsoppgave ble fulgt av forstanderinnene helt til 1985. Valentine Smith, eller «Tante Tina» som hun ble kalt på huset, gikk av med pensjon i 1938 etter å ha virket for stiftelsen i 30 år. Hun ble da avløst av Randi Falk-Larsen som sto i stillingen til hun ble avløst av stiftelsens siste forstanderinne Marit Moen som virket til 1985. «Søster Marit» hadde da vært tilknyttet klinikken som jordmor siden 1949.

Allerede fra 1970-årene hang nedleggelsesspøkelset over stiftelsen. Bakgrunnen var todelt: For det første var helsebudsjettene under sterkt press. Samtidig begynte det å danne seg sterke faglige argumenter mot de uavhengige fødeklinikkene. Dette bunnet i ny kunnskap om fødselskomplikasjoner og muligheten for å håndtere disse ved hjelp av nye metoder og kostbart utstyr på sentralsykehusene. Det som etter legenes syn var nødvendig og forsvarlig for å bringe et barn trygt til verden i 1970-årene var den sentraliserte, høyteknologiske sykehusfødselen.[18] Det fjerde fødesystemet så med dette dagens lys.

I løpet av 1970 og 1980-årene ble tallet på fødeinstitusjoner i Norge redusert med nesten 40%. Debatten om avvikling av E. C. Dahls stiftelse skapte store bølger i offentligheten. Både Kvinnefronten, Husmorlagene, Bondekvinnelagene og store deler av kulturlivet mobiliserte for bevaring av stiftelsen, og forstanderinne Marit Moen ble en profilert offentlig forsvarer av det tredje fødesystemet framfor det fjerde. Hennes mantra var at fødsler ikke var noen sykdom, og dermed ikke hadde noe på et sykehus å gjøre. Slaget om stiftelsen i 1980-årene ble en følelsessak for mange trondhjemmere. Nesten alle som bodde i byen på det tidspunktet var født der, og hadde sett sine barn komme til verden i den vakre klinikken i Dahls park.

Åttende mars 1983 var en av parolene på kvinnedagsdemonstrasjonen «La E. C. Dahls stiftelse bli en fullverdig fødselsklinikk». Det samme året ble det endelige nedleggelsesvedtaket fattet av Sør-Trøndelag fylkesting.

Siste fødsel i det ærverdige jugendstil-palasset på Kalvskinnet skjedde 30. desember 1984. Det var en gutt som kort tid etter forlot en tom fødestiftelse sammen med sine foreldre og reiste hjem til Hovin. Første januar 1985 klokka 11 stengte dørene til E. C. Dahls stiftelse for godt etter 77 års drift. Da hadde nesten 100 000 barn blitt født innenfor de ornamenterte veggene siden åpningen i 1908.