Den våren Erich Christian Dahl skulle starte eksporten av øl fra sitt hypermoderne og store bryggeri på Kalvskinnet stupte børsene i hele Vesten. I 1857 feide den såkalte «Hamburgerkrisen» over finansmarkedene i hele Nord-Europa. Navnet er for så vidt misvisende for i likhet med nesten alle moderne globale finanskriser hadde denne sin rot i USA, hvor en rekke bankkonkurser utløste en nasjonal tillitskrise, som så spredte seg til de europeiske finansmarkedene.

Erich Christian var på dette tidspunktet egentlig i en svært fordelaktig situasjon. På grunn av hans og morens kjernesunne drift av handelshuset Erich Dahls Enke, kunne han kjøpe og ombygge det gamle sukkerraffineriet på Kalvskinnet til et bryggeri nesten uten å ta opp lån. Til dette formålet hadde han brukt alt av firmaets oppsparte midler. Da krisen kom sto bedriften plutselig uten likviditet og med fast eiendom, varelagre og utstyr som stupte i verdi. Takket være lån fra andre kjøpmenn i byen berget handelshuset og det nye bryggeriet seg gjennom kriseåret og klarte å holde driften oppe.[1] Hamburgerkrisen kunne ha ødelagt Erich Christian Dahls mulighet til å avansere, akkurat på det tidspunktet han tok det store steget oppover, men hans omgivelser berget ham.

Denne krisen kan også være noe av forklaringen på hvorfor han solgte unna såpass mye rett etter morens død i 1861. Det at Erich Christian flyttet til bestyrerboligen på bryggeriet året før var en ren høflighetsgest. Årsaken var at hans mor stilte Dahlgården i Gravallmenningen til disposisjon for en større dansk delegasjon som kom til Trondheim i 1860 for å overvære kroningen av kong Karl XV.[2] Da moren døde 12. mai neste år hadde sønnen ikke rukket å flytte hjem igjen, og hadde behov for å restrukturere sine forretninger. Et bilde på at økonomien var presset var at booppgjøret etter moren viste en samlet verdi på omlag 10 000 spesidaler.[3] Da Madame Dahl ble enke og overtok firmaet i eget navn i 1821 hadde boet en verdi på 8000 spesidaler. Fra hun overtok til hun døde hadde hun og sønnen transformert en bondehandel til å bli en av byens største handelshus. Nesten hele denne verdiøkningen hadde forsvunnet i kriseåret 1857. Avviklingen av handelshuset kan forstås som et uttrykk for at han behøvde å realisere kapital og satse på sin nye næringsvei, nemlig ølbrygging.

Det at Dahl solgte gård og brygger for å ta bolig ved sin nye fabrikk forteller at han var en langt mer omstillingsvillig næringsdrivende enn de gamle patrisierfamiliene i Kjøpmannsgata. I 1850- og 60-årene fortsatte de gamle og fine å la sine betydelige formuer forvitre ved å drive ulønnsom handel av tradisjonshensyn, og ved å bruke sin kapitalmakt til å tviholde på den utdaterte elvehavna som fortsatt hovedhavn for byen. På grunn av at byens rikeste nektet å omstille seg tapte Trondheim stadig mer handelsomsetning til byene på Vest- og Østlandet.

Nå må det sies at avviklingen av handelshuset ikke førte til at Erich Christian sluttet med import og eksport. Han fortsatte driften av to handelsskip som gikk i fast rute mellom Nord-Norge, Middelhavslandene og/eller Sør-Amerika med fisk en vei, og frukt og kaffe i retur. I tillegg til dette drev han fram til 1870 større import av korn enn alle de andre handelshusene i Trondheim tilsammen.[4] I hovedsak var dette rug fra Danmark. Fra siste halvdel av 1870-årene ble disse næringene mindre lønnsomme, og da avviklet Dahl de siste restene av handelshusets gamle virksomhet og viet all sitt fokus til øl.

Det at familien Dahl hadde gården full av dansker under kroningen i 1860 forteller også om en økt posisjon for Erich Christian i byen. I 1855 ble han gjort til dansk konsul i Trondheim, og det var på grunn av denne stillingen han stilte sitt hus til den danske delegasjonens disposisjon med sin mor som vertinne.

For å forstå hva det å bli konsul betød for en mann som Erich Christian Dahl i 1850-årene kan se til Thomas Manns roman Huset Buddenbrook fra 1901. Romanen skildrer handelsfamilien Buddenbrook i Lubecks utvikling fra 1835 til 1877. I romanen kan vi lese om hvordan de førende familier i Lubeck tevlet om titlene som honorære konsuler for forskjellige stater. Konsultitlene var for det meste honorære. Det fantes «ekte» konsuler som var ansatt i det statlige diplomatiet og som arbeidet med internasjonale politiske spørsmål. Honorære konsuler som Erich Christian Dahl fikk på den andre siden sin tittel som en ulønnet gunstbevisning fra et land han hadde en forretningsrelasjon til, og dette ga ham ansvar for å arbeide for økt økonomisk og kulturelt samkvem mellom hans by og region, og landet han representerte. Som Trondheims største importør av rug og hvete fra Danmark, var det ikke unaturlig at Erich Christian fikk denne æren. Som konsul fikk man i tillegg betydelige muligheter for å øke egen omsetning, da man ble selve bindeleddet mellom sin by og region og handelsforvaltningen i det landet man representerte.

Thomas Mann beskriver i Huset Buddenbrook hvordan det å bli begunstiget med en konsultittel for en kjøpmann i Lubeck var det fremste beviset på at han hadde steget opp til byens øverste handelsborgerlige sjikt. Disse titlene ble som oftest arvelige, man kunne utsmykke sin kjøpmannsgård med den aktuelle stats riksvåpen, og kjøpmannens hustruer kunne bære tittelen «konsulinne» også etter mannens død. I 1800-tallets handels- og industribyer var konsulene den nye tidens adel, med en sikret arvelig rang som holdt all den tid handelshuset klarte å opprettholde sin økonomiske posisjon.

Det forhold at Erich Christian ventet i seks år fra han kjøpte Sukkerhuset på Kalvskinnet til han åpnet bryggeriet, er et bilde på hans forsiktige, men samtidig forutseende natur som forretningsmann. Dahl visste at det lokale markedet etterspurte såkalt «bayersk øl», som i Trondheim før dette kun ble produsert av det forholdsvis beskjedne Schreiners bryggeri. Men dimensjonene på Dahls planlagte bryggeri var på ingen måte rettet mot kun et lokalt marked. Alle andre bryggerier i Trondheim produserte i 1856 til sammen et par tusen tønner malt. Dahls nye bryggeri var dimensjonert til å produsere mellom tre og fire tusen tønner hvert år alene.[5] Han behøvde et nasjonalt og internasjonalt eksportmarked for øl dersom han skulle forsvare så stor drift, og tiden arbeidet for dette.

Erich Christian holdt seg godt orientert om både private og offentlige planer for utbygging av transportnettet mellom Trondheim og omverdenen. Få dager etter at Dahl kjøpte Sukkerhuset i 1850 kjørte Trondheims første dampskip «Nidelven» sin prøvetur på fjorden. Året etter ble det satt i fast rute mellom Kristiansund, Trondheim, Levanger og Steinkjer.[6] Da han kjøpte Sukkerhuset visste også Dahl at staten planla å øke sine dampskipsavganger fra Trondheim til alle byer i Nord-Norge fra hver tredje uke til hver fjortende dag i 1851. Han antok også at denne økningen i statlig dampskipstrafikk ville utløse private transportinitiativer, og dette slo til. I 1856 satte det Bergenske Dampskipsselskap opp to skip i ukentlig rute mellom Trondheim, vestlandsbyene og Hamburg for å kunne ta unna de økte mengdene med gods fra Nord-Norge som kom til byen. I 1857 ble Nordenfjeldske Dampskipsselskap stiftet i Trondheim for å drive konkurrerende rutetrafikk med både de statlige dampskipene og med bergenserne. I 1856 og 1857 åpnet også nye dampskipsruter fra Trondheim til Steinkjer og Orkanger.[7] Den våren bryggeriet sendte ut sine første kasser med øl var infrastrukturen derfor på plass til å distribuere Dahl øl til hele kysten av Norge, og til utlandet. I årene etter dette ble Dahls egne eksportskip, som seilte på middelhavslandene og Sør-Amerika, fylt med sterkøl fra bryggeriet som tilleggslast. I deler av 1870-årene hadde Dahls bryggeri egne utsalgssteder så langt borte som i Rio de Janeiro.[8]

En av Erich Christians hovedhypoteser var at det ene transportinitiativet ville avføde det andre. Dette fikk han rett i. I 1855 ble det for første gang fremmet krav om jernbane fra Trondheim til Støren. 11 av byens største handelshus sendte i november en henvendelse til regjeringen med ønske om kostnadsberegning av en slik utbygging. Alt i 1857 vedtok Stortinget utbygging av jernbanelinje mellom Kristiania og Kongsvinger, fra Hamar til Grundset og fra Trondheim til Støren. Sistnevnte linje åpnet i 1864, og 13 år etter ble den sammenhengende jernbanen mellom Kristiania og Trondheim fullført.

En annet faktor som viser hvordan Dahl var framsynt i planleggingen av sin virksomhet var relatert til innføringen av den statlige produksjonsavgiften på malt i 1858. Da bryggeriet ble startet visste Dahl at denne avgiften ville komme. I 1858 nådde Norge en rekord i antall operative bryggerier. Hele 343 registrerte virksomheter var i drift, og de aller fleste var små produsenter. Avgiften var en klar favorisering av de store bryggeriene da den ble utløst dersom bedriften produserte under et visst kvantum malt. På grunn av avgiften gikk det et ras av bryggerikonkurser gjennom landet i de påfølgende årene. Samtidig som dette skjedde kunne Dahl nyte et gjennomsnittlig årlig overskudd på mellom 19,1 og 29,9%[9].

Erich Christian var langt mer opptatt av personlige egenskaper enn formell utdannelse da han skulle plukke ut sine nærmeste medarbeidere. Dahls valg av bryggerimester er et godt eksempel på dette. Via sin svoger ble Dahl i 1855 tipset om en snekker og altmuligmann ved navn Christopher Olsen som svogeren mente kunne settes til nær sagt hva som helst.[10] 29. februar 1856 ble en kontrakt sluttet mellom Dahl og Olsen og han skulle etter avtale begynne på bryggeriet den samme høsten etter å ha gjennomgått en ekspressutdanning som bryggermester på Dahls regning. Først oppholdte Olsen seg noen måneder på Schous bryggeri i Kristiania og dro dernest en snartur til Hamburg. Alt i september 1856 var han på plass i Trondheim og ble en uvurderlig medspiller for Dahl i den videre driften og utviklingen av bryggeriet.

16. mai 1857 averterte Adresseavisen for første gang med at E. C. Dahls øl til 3 ½ skilling per flaske kunne kjøpes på bryggeriet og hos kjøpmennene Johannes Strøm i Dronningens gate, og Johan F. Paasche ved Bybroen.[11] I samme reklame opplyste Dahl om at «Omkjørsel i Byen vil senere finde Sted.»[12] I september samme år var bryggeriets ølhall øst for Sukkerhuset ferdig med sommeråpen uteservering i en hage på hjørnet av Hvedingsveita.

Få år etter åpningen hadde bryggeriet blitt Trondheims største industribedrift. I 1866 bekostet Dahl en prøvetur med den nyåpnede Størenbanen for alle sine ansatte og ektefeller. Det var over 100 mennesker med på togturen og alle ble servert middag i et stort telt som var reist på Støren i anledning utflukten. Slike «blåturer» med ansatte var så uvanlig i 1860-årenes Trondheim at bladet Thrønderen laget en større reportasje fra begivenheten hvor de også trykket Dahls tale til de ansatte under middagen på Støren: «Arbeideren og Arbeidsherren ere lige nødvendige for hindanden..» skal Dahl ha innledet talen sin med. Han ba videre alle ansatte om å bære fram sine ideer eller eventuelle misnøye med bedriften til ham direkte. Og i en uvanlig personlig form ba han om at de ansatte måtte være overbærende med at han som sjef noen ganger kunne «...brumme op naar der var noget, som han ikke likte.»

I en tid med gryende konflikter og spenning mellom arbeidere og arbeidsgivere klarte Dahl å holde en nær og god relasjon til sine ansatte fra bryggeriet åpnet i 1856 og helt fram til sin død i 1882. Vel nær til sine kvinnelige ansatte, har noen imidlertid hevdet.

Erich Christian Dahl skapte en industribedrift som vokste i produksjon og overskudd så lenge han levde, og som skulle legge grunnlaget for langt mer enn hva den jevne trondhjemmer kunne drømme om på 1800-tallets midte.