Erich Christian Dahl var en langt mer sammensatt person enn det ettertiden gir ham æren for. Han var en profilert hageelsker i sin samtid, han var ungkar nesten hele sitt liv, men far til mange barn. Dahl var teaterlivet i Trondheim og Arbeiderforeningens store venn og beskytter i hele sitt voksne liv. Til slutt var han selve årsaken til at Trondheim fikk en av Europas mest moderne fødeklinikker på det tidlige 1900-tallet.

Konsul med grønne fingre

Det første sporet av Erich Christians litt overraskende private interesser kan spores tilbake til året 1842. Da brant familiens gård og brygger ved Gravallmenningen, og Dahl og moren lot et langt mer påkostet anlegg reise fra brannruinene. Vest for den store nye kjøpmannsgården kjøpte de til ekstra grunn og anla en, til støket å regne, stor og påkostet hage. Denne interessen for hager kom til å følge Erich Christian ut livet på en slik måte at det fortsatt preger Trondheims bybilde.

Erich Christian var oppsatt på å se sin storslagne park realisert i egen levetid og igangsatte derfor et prosjekt som var svært uvanlig for den ellers så forsiktige og nøkterne forretningsmannen. Han hyret kongelig slottsgartner Carl Heinrich Keiser fra Kristiania til å planlegge den nye parken, og ansatte på Kaisers anbefaling gartneren Johan Børresen til å lede den praktiske realiseringen av Keisers plan. For selv å kunne få oppleve parken i fullkommen stand ga Dahls Børresen beskjed om å skaffe så store trær som det var mulig å grave opp og plante igjen. Koste hva det koste ville. Himmel og jord ble derfor satt i bevegelse over hele Midt-Norge våren 1878, og trær ble hentet fra Rol på Inderøya, Lerli i Melhus, fra flere steder på Byåsen og i stort monn fra Molde Planteskole. Ingen av trærne døde på ferden og allerede på sensommeren 1878 var Dahls park på Kalvskinnet ferdig, til Erich Christians sprudlende begeistring.[4] På dette tidspunktet var Dahl blitt en sykelig mann, og vandringene rundt i parken på Kalvskinnet ble den siste betydelige glede han hadde igjen i sine siste år. I 1883, året etter Erich Christians død ble parken åpnet for Trondheims befolkning som det udiskutabelt mest påkostede grøntanlegg i byen.

Teatret i Trondheim og de danske skuespilleres høye beskytter

Erich Christian Dahl bidrog ikke bare til byens berikelse gjennom sin voldsomme hageinteresse. Hans rolle som dansk konsul satte ham også i forbindelse med en rekke skuespillere og vekket med det en betydelig interesse for teateret i ham. I 1850-årene var den norske teaterscenen fortsatt dominert av danske teatertrupper som turnerte landet rundt og leide de norske byenes forskjellige faste scener for lengre eller kortere perioder. Samtidig var det en nasjonal teaterbevegelse i vekst i Norge ledet an av kulturpersonligheter som Ole Bull og den unge Bjørnstjerne Bjørnsson. Det gamle synet var at scenespråket burde ligge så nært opp til skriftspråket som mulig. Siden dette enda i 1850-årene var dansk var det vanlig å rekruttere skuespillere fra Danmark. Bull og Bjørnsson agiterte på sin side for at scenespråket burde være muntlig norsk og at teatrene i Norge burde slutte å ansette eller hyre dansk teaterpersonell. Dette kulminerte i en pipekonsert ledet an av Bjørnsson mot ansettelsen av en dansk skuespiller ved Kristiania teater i 1856. Slike kampanjer mot danske skuespillere pågikk gjennom 1860- og 70-årene. Dahl så på det som sitt særlige ansvar som dansk konsul å fungere som en beskytter for de mange danske teatertruppene som kom til Trondheim i disse tiårene. Blant annet på grunn av dette ble Erich Christian gjort til ridder av Dannebrogsordenen i 1861. I 1874 ble han forfremmet fra dansk konsul i Trondheim til Danmarks generalkonsul for det Nordenfjeldske Norge. Han var innstilt til kommandør av Dannebrogsordenen da han døde i 1882. Dette var en gunstbevisning som var svært uvanlig for utenlandske handelsmenn.[5]

Dahl tok sammen med flere av byens rikeste forretningsmenn initiativ til å etablere Det Throndhjemske Theater Interssentskab på midten av 1850-tallet. Målet med dette var trolig opprinnelig å få etablert et fast teater i byen inspirert av etableringene i Bergen i 1850 og i Kristiania i 1852. Planene fikk et annet fokus fram mot den offisielle stiftelsen i 1856. Der ble målet for interessentskapet definert å være en utvidelse av byens gamle teaterbygningen fra tidlig 1800-tall. Planen var å rive den gamle hjørnegården ved teatret og oppføre en ny fløy. Interessentskapet overtok eierskapet til teaterbygningen 9. januar 1857 og på selskapets generalforsamling den 20. mars ble planen om utvidelse vedtatt. Iht. til den framlagte planen skulle utvidelsen romme: «...særskilt Indgang til Galleriet, en Koncertsal, 29 Al. Lang, 15 Al. Bred og 10 Al. Høi, med 3 Værelser ved Siden af hvilke det ene skal benyttes som Restaurationsal. Desuden kommer Bygningen til at indeholde 4 Værelser nedenunder med Kjøkken og Badskerhus i Kjelderen samt ovenpaa en fuldstændig Familiebekvemmelighed af 6 Værelser.»[6]

På grunn av at det gamle teaterbygget var utleid til forskjellige teatertrupper var det vanskelig å igangsette både den støyende rivningen av hjørnegården, og byggingen av den nye fløyen. 14. juli 1858 var imidlertid Erich Christian Dahls tålmodighet slutt og han klaget da i skarpe ordelag til direksjonsformann konsul Anton Jenssen om den manglende framdriften i byggeprosjektet. Prosessen tok etter det fart og man inngikk kontrakt med egen restauratør om å drive restaurant i den nye fløyen 30. november. Med dette hadde den gamle teaterscenen blitt transformert til et mangfoldig kulturbygg. Forholdene var betydelig bedret for både publikum og scenearbeidere i hovescenen, i den nye fløyens store sal kunne det avholdes konserter og mindre aktiviteter kunne drives i de mindre rommene. I tillegg til dette hadde teatret nå et stort vrimleareal mellom salene hvor byens kulturinteresserte borgerskap kunne se og bli sett, og et eget restauranttilbud i moderne lokaler for selskapelighet før og etter oppsetningene.[7]

Til tross for sin kjærlighet for det danske var Dahl med på å finansiere og stifte en egen teaterskole for Trondheim i 1860 med det formål å utdanne norske skuespillere. Han var også en av fasilitatorene for etableringen av Det Norske Theater i Trondhjem i 1861 som kun skulle ansette norske skuespillere.[8] Disse tok over som fast leietaker i teaterbygningen, og med det var den gamle drømmen om et fast teater i byen blitt en virkelighet. Fire år etterpå gikk det faste teatret konkurs. Dahl hadde da i flere omganger dekket betydelige underskudd for å forsøke å holde teatret i flyt, men til slutt gikk det ikke lenger. Scenen i Prinsens gate måtte da gå tilbake til å leie inn omreisende teatertrupper igjen, deriblant mange danske.

Erich Christian Dahl satt i direksjonen for interessentskapet for teatret og byens teaterforening ut livet. Om hans syn på teaterkunsten og betydning for teatret skrev Ole Chr. Due smått arrogant i 1907: «E. C. Dahl interesserte seg i høy grad for teatret, men han manglet sansen for og den dypere forståelsen av den dramatiske kunst som sådan. Men han var med sin økonomiske evne og offervillighet uundværlig og som største aksjeeier i Interessentskapet selvskreven til å være formann i Teaterforeningens direksjon.»[9]

Arbeiderforeningens venn og bankenes fødselshjelper
Dahl hadde et ektefølt engasjement for sine arbeidere. Dette ga seg utrykk i alt fra gode lønninger og rause julegratialer, men også større etableringer. Første desember 1853 var Dahl en av initiativtakerne til etableringen av en egen sparebank for arbeidere i Trondheim, nemlig Trondhjems Arbeiderforeningens Spareskillingsbank. For dette ble han i 1854 gjort til æresmedlem av arbeiderforeningen i byen. Da sistnevnte forening feiret sitt 20-årsjubileum i 1870 tok Dahl initiativet til å opprette et byggefond og la i en raus donasjon som grunnkapital. Arbeiderforeningen ble formelt åpnet i 1877 og står fortsatt på hjørnet av Prinsen- og Kongens gate. På selve innvielsesfesten var mange av deltakerne og den nye direksjonen så unge at de ikke hadde vært med på å gjøre Dahl til æresmedlem i 1854. Siden ingen hadde hukommelse om dette ble han derfor gjort til æresmedlem av Arbeiderforeningen for andre gang ved den anledningen.[10]

Erich Christian Dahl kan kalles en sjeldent aktiv samfunnsborger i Trondheims historie. Han var en av initiativtakerne til å grunnlegge Nordenfjeldske Søforsikringsselskab i 1850, Nordenfjeldske Kredittbank i 1868 og var med på å forberede grunnleggelsen av Trondhjems Brennevinssamlag, som formelt ble stiftet i 1883, ett år etter hans død. Erich Christian Dahl satt sammenhengende i bystyret fra 1851 og fram til sin død, det vil si i over 30 år. Til tross for denne formidable innsatsen var det hans påvirkning på samfunnet etter sin død som kom til å bli hans mest betydelige fotavtrykk.

Erich Christian Dahls død og siste vilje

Den 22. oktober 1882 døde Erich Christian Dahl plutselig av det som trolig var et hjerteinfarkt. Et liv med intenst arbeid døgnet rundt hadde sin pris. Han ble til tross for det 68 år gammel, en ikke ubetydelig alder i 1880-årene. Dahl ble begravet under stor høytidelighet den 30. oktober, og Trondheim opplevde den dagen en rekord i folkelig deltakelse i et gravfølge. Det var en svært populær mann som ble fulgt til graven på domkirkengården den dagen under arbeiderforeningens og Trondheims sangforeningers faner og med flere deltakende orkestre.

Kort tid etter begravelsen kom nyheten som sendte sjokkbølger gjennom Trondheim: Den offisielt barnløse Erich Christian Dahl hadde testamentert halvparten av sin enorme formue til veldedige formål. Testamentet var datert 30. januar 1878. Gartner Børresen hadde da vært i full gang med å planlegge Erich Christians siste store drøm, nemlig den store parken på Kalvskinnet. Dateringen av testamentet er nok et vitnesbyrd om at Dahl følte på at han hadde det travelt med å få ordnet sitt bo, og se sin elskede park fullført dette året. Da booppgjøret ble avsluttet i 1892 kom man ut med et overskudd på 1 626 044, 56 kroner. Dette var et svimlende beløp tilsvarende over 120 millioner kroner i dagens pengeverdi. Halvparten skulle fordeles mellom en rekke enkeltpersoner, mens den andre halvparten skulle gå til grunnleggelsen av en stiftelse for pleie av fattige fødende kvinner og hjelpeløse nyfødte barn.

De enkelte arvingene av den ene halvparten av formuen var mange. Dahls farsslekt fra Tydal, gamle arbeidere og kontorister ved bryggeriet, hans eget kjøkkenpersonale og personlige barberer ble alle tilkjent betydelige summer. Aller mest ble det imidlertid satt av til en rekke unge menn og eldre kvinner uten klar begrunnelse. Disse var Dahls tidligere elskerinner, en ekskone fra et kortvarig ekteskap, samt hans mange uektefødte barn. Det har blitt påstått at Dahl opprettet stiftelsen av dårlig samvittighet overfor sine mange elskerinner som han satte barn på. Tar man Dahls dokumenterte og udokumenterte kvinnehistorier i betraktning er det ikke helt usannsynlig at det var tilfellet.

Professor i historie Knut Mykland beskrev Dahl på følgende måte i Trondheims historie:
« E. C. Dahl hørte til de få personer som ble en legendarisk skikkelse alt mens han levde, berømt for sitt øl, sine svarte hester og sine kvinnehistorier.» Legendarisk, men trolig også en mann med grunn til å kjenne på dårlige samvittighet overfor en rekke kvinner. Han hadde for eksempel to barn med sin mangeårige elskerinne Anne Marie Irgens. I 1869 giftet han seg med henne, men det taler ikke om bare sunn dømmekraft fra Dahls side at han året etter fikk ekteskapet omstøtt med den begrunnelse at det ikke var fullbyrdet. I testamentet ble fru Irgens tilkjent 100 000 kroner. Dette utgjør omlag 7,5 millioner i dagens pengeverdi. I testamentet ga også Dahl en uhyre sum, 200 000 kroner, samt forkjøpsrett til bryggeriet til den unge mannen konsul William Selly Haurowitz. Dahl hadde tatt ham opp i sin husstand i ung alder, utdannet til brygger og gitt betydelig ansvar i bedriften. Dahl fikk han utnevnt til dansk visekonsul i 1880, og med det arving til konsulembedet ved Erich Christians død. I sitt testamentet ble det lagt til rette for at Haurowitz skulle overta bryggeriet, men dette ble aldri realisert da han ikke ble enig med eksekutorene om kjøpesummen. Konsul Haurowitz var høyst sannsynlig også en av Dahls sønner, og åpenbart den han så på som sin rette arving og etterfølger.

I testamentet skrev Dahl at stiftelsen ikke skulle realiseres før størrelsen på stiftelseskapitalen var stor nok. Det skulle ta nesten 20 år før både kapitalen var tilstrekkelig og alle avgjørelser omkring etableringen av den planlagte E. C. Dahls fødestiftelse var klargjort. Sendrektigheten i å realisere testamentets vilje førte også til heftige offentlige anklager mot eksekutorene for at de drøyde ut tiden for å melke den enorme stiftelseskapitalen for penger. En revisjonskomite ble nedsatt av Kirkedepartementet for å se på forholdene og disse konkluderte i 1894 med at det var lite direkte klanderverdig å finne, og at stiftelsen hurtigst mulig burde realiseres i henhold til testamentets ordlyd.[14] Det som særlig sendte prosessen ut på en ny ørkenvandring var spørsmålet om plassering. Testamentet gjorde det klart at stiftelsen skulle bygges i utkanten av Dahls park. I 1894 kunngjorde imidlertid stiftelsens styreformann dr. Lyder Borthen at han var dundrende uenig med Dahls siste vilje da han mente at en slik institusjon måtte flyttes bort fra bysentrumets larm, skrål og rykende fabrikkpiper. I 1896 konkluderte departementet imidlertid med at testamentet måtte følges og at stiftelsen skulle bygges der Dahl ønsket det. I mellomtiden hadde stiftelsesstyret gjennomført studiereiser både til Gøteborg, København, Berlin, Wittenberg og London for å forberede byggeplanene.[15]

Man skulle i henhold til testamentet ofre deler av Dahls park for å realisere fødestiftelsen. Eksekutorene av testamentet kom seg allikevel rundt denne bestemmelsen da de mente det ville være galskap å ofre et så usedvanlig påkostet og allment populært grøntanlegg til utbygging. De byttet derfor i 1886 til seg den såkalte Lohrmannhagen, som grenset til parken mot øst som byggetomt og som et utvidet parkareal for stiftelsen.

Den vakre Dahlsparken ble dermed utvidet i forbindelse med utbyggingen av E. C. Dahls fødestiftelse ved den fra 1905–08. Fotografen Georg Kjellerød dokumenterte den nybygde stiftelsen med både den utvidede parken, og Dahls eldre park en gang mellom 1908 og 1913 i forbindelse med et besøk i Trondheim. Der ser man at den vestre delen av parken, som var slottsgartner Keisers prosjekt fra 1878 fortsatt var intakt med den sentrale skulpturfontenen «Drengen med svanen» av billedhuggger Hermann Ernst Freund fra 1837 på plass. Denne skulpturfontenen var en kopi av originalen som befinner seg i Kongens Have i København.

Dahlsparken ble dessverre ødelagt under andre verdenskrig og store deler av grøntanlegget ble i den forbindelse gravd opp. I etterkrigstiden ble mye av Erich Christian Dahls opprinnelige park tatt som utbyggingsområde for en utvidelse av fødestiftelsen. Det utvidede grøntanlegget foran stiftelsen ble restaurert etter krigen, men aldri til sin eldre prakt.[16] Med det mistet Trondheim sitt mest påkostede parkanlegg fra 1800-tallet.

Dahl hadde høye ambisjoner for sin store sosiale donasjon. «Formålet er at skaffe uformuendes syge børn fri kur og pleie, og ligesaa fattige fødende kvinder frit ophold og pleie under deres barselfærd.» Også andre fødende kvinner skulle kunne benytte seg av stiftelsens fasiliteter mot moderat betaling.[17] Ikke bare skulle Trondheim få en hypermoderne fødestiftelse og et barnesykehus, men selve bygningen skulle også «...afgive et for Giveren passende Minde.» Trondheims store jugendarkitekt Johan Osness fikk oppdraget med å tegne ut eksteriøret, mens bykonduktør Johan Christensen tok på seg planleggingen av bygningenes indre. I 1903 forelå de første tegningene og byggearbeidene startet i unionsoppløsningsåret 1905.

29. juni 1908 ble stiftelsen høytidelig åpnet, og kunne ta imot de første barselkvinnene. Trondheim hadde med det fått en av de mest moderne fødeklinikkene i Europa.