Erich Christian Dahl kom til verden den 12. februar 1814, omtrent samtidig med at Norge ble gjenfødt som stat. To uker før hans fødsel hadde det 400 år gamle dansk-norske kongeriket blitt brutt opp av seierherrene etter Napoleonskrigene, og Norge gitt som krigsbytte til Sverige. Erich Christian ble slik sett født nærmest som statsløs i en tid hvor hans hjemlands framtid ikke var avgjort, og hvor kjøpstaden Trondheim lå skadeskutt etter flere år med krig, engelsk handelsblokade og hungersnød.

Tre dager før familien Dahls første sønn ble født i Gravallmenningen nederst i Prinsens gate, hadde prins Christian Frederik reist fra Trondheim til Eidsvoll med et opprop fra byens borgere om å kalle sammen en grunnlovgivende forsamling.

I 1804 noterte Christen Pram følgende observasjon om Trondheim: «Man undres over at finde mange om ej de fleste af Stadens anseligste Handlende at være Fremmede, næsten blot Flensborgere.»[1] Dette var allikevel en beskrivelse av en kultur på hell. Familien Dahl var typiske representanter for den nye tids forretningsdrivende. Heller enn å tilhøre handelsfamilier med røtter i de dansk-norske hertugdømmene Slesvig og Holstein, var Erich Christians foreldre «innvandrere» fra byens nære omland. Faren Erich Dahl var født 12. august 1771 på en gård i Stuggudalen i Tydal som sønn av en leilending under Thomas Angells Stiftelse. Farens relasjon til den milde stiftelsen i Trondheim hadde trolig betydning for sønnens senere sosiale ambisjon. Erich Christian skal ha sagt at han ønsket «...i beskjedent omfang å følge den hederverdige Thomas Angell i fotsporet.»[2] Moren, Christine Lyche, var født i Kristiansund 23. april 1776. Foreldrene flyttet begge to til Trondheim ved utgangen av 1700-tallet for å skape seg en framtid i handel.

I 1801 hadde Erich Dahl blitt antatt som betjent hos handelshuset Bing på hjørnet av Fjordgata og Søndre gate, mens Christine arbeidet for en av byens mange brennevinshandlere. I 1808 giftet de to seg og Erich fikk samme år hjelp av sin arbeidsgiver Frederik Bing til å kjøpe en gård med brygge i Gravallmenningen.[3] Året etter tok Erich borgerskap i Trondheim som handelsmann. Det å løse borgerbrev innebar at den nyslåtte borgeren avla ed til kongen og byens magistrat. Han betalte så en avgift til bykassen, og ble høytidelig skrevet inn i byens borgerbok eller borgerrulle. Personer som løste borgerbrev fikk ta del i byens privilegier, hadde rett til å utøve handels- eller håndverksnæring i byen, fikk muligheten til å inneha offentlige embeter, men måtte samtidig betale skatt og avgifter til bykassen.

Til tross for mannens nye handelsborgerlige status var det Christine som ble den forretningsdrivende av de to. Erich fortsatte i Bings handelshus ut livet, mens kona åpnet en krambod rettet mot bondehandel i deres gård, og ble etter det kjent i byen som «Madame Dahl i Graven.»[4]

Erich Christian Dahl ble altså født inn i forretningsdrift med en mor som skal ha betjent kramboden mens hun holdt i en snor festet til vuggen på bakrommet.[5] Graven og Gravallmenningen hadde sitt dystre navn etter kirkegården som ble anlagt i dette området i 1629 for ofrene etter det siste utbruddet av byllepest i Trondheim. Etterpå tjente gravplassen som fattigkirkegård til den ble nedlagt og bebygd i 1791.

Gravallmenningen var den vestligste av de daværende regulerte åpningene i bryggerekka mot fjorden og hadde derfor mye trafikk fra handelsskipene som losset trevirke fra de tallrike bordtomtene i Ila og Ilsvika. Allmenningen var også grensen mellom den regulerte byen og den mer selvgrodde og fattigslige småhandler- og allmuebebyggelsen i Sanden.[6] Familien Dahl var en av flere bidragsytere til det vi i vår tid ville ha kalt «gentrifiseringen» av dette strøket på første halvdel av 1800-tallet. Området endret i disse tiårene status fra en uglesett strøk til et handels- og boligstrøk for et stadig rikere og mer innflytelsesrikt handelsborgerskap, som etter hvert også krevde politisk innflytelse.

Det sjiktet av forretningsdrivende som Erich Christian ble født inn i hadde enda ikke rukket å bli byens elite. Trondheims patrisiat bodde i 1814 fortsatt der hvor de rikeste handelsmennene hadde holdt til siden byens grunnleggelse, nemlig langs elvehavna. Etter over 800 år var allikevel den gamle havna under press. Handelsskipene hadde vokst seg for store og tunge for den smale Nidelva i løpet av 1700-tallet. I 1816 raste i tillegg store deler av Tiller ut og rasmassene sperret elvemunningen slik at det ikke ble adgang for skip.

Etter Tillerraset ble det raskt fremmet et krav om et alternativ til elvehavna. Skulle Trondheim opprettholde sin status som betydelig handelsby måtte det etableres en ny havn mot fjorden med et moloanlegg som skjermet mot vær og vind. En slik løsning ville effektivt gjøre Fjordgata og Sandgata til Trondheims viktigste handelsområde, og dette ønsket naturligvis ikke grossererne i Kjøpmannsgata som kontrollerte byens økonomiske og politiske liv.

Gjennom det meste av Erich Christian Dahls liv skulle det rase en ødeleggende stillingskrig mellom «den gamle eliten» i elvehavna og resten av byen om framtidens havne- og godsløsning. Saken var tilsynelatende like seig og uløselig som vår tids uendelige debatt om flytting av godsterminalen fra det samme området. I sine aller siste år fikk Dahl oppleve den økonomiske kollapsen til den gamle eliten i Kjøpmannsgata, og fikk se det nye Brattøra reise seg opp av fjorden som et absolutte farvel til elvehavna.

Den 23. oktober 1821 døde handelsbetjent Erich Dahl og den sju år gamle Erich Christian ble farløs. Heldigvis var ikke enken og barneflokken avhengig av en mann som forsørger. Det var Christine som var den økonomiske motoren i familien, og hun kunne som enke drive forretningsvirksomheten i Gravallmenningen i sitt eget navn. Firmaet skiftet da navn til «Erich Dahls Enke» og virksomheten ble utvidet til storskala import av korn og eksport av sild, i tillegg til drift av kramboden.[7] Hadde det ikke vært for morens evner og selvstendighet er det lite trolig at sønnen Erich hadde fått muligheten til å både kultivere og trene sine evner som forretningsmann og etterhvert industrialist.

På Kaptein B. A. Bloms kart over Trondheim fra 1830 er hele Erich Christian Dahls oppvekstmiljø dokumentert. «Grav=Almindingen» er markert med tallet 49 for enden av Prinsens gate. På vestsiden av allmenningen er «Kjøbmand E. Dahls Enkes» gård og «Søbod» markert. Da var forretningen i ferd med å bli en av de største handelshusene utenom Kjøpmannsgata. Samme året som kartet ble utferdiget ble den 16 år gamle Erich Christian sendt utenlands av sin mor for å ta høyere utdanning. Han ble innskrevet ved Greenrow Academy i Cumberland England og tilbrakte to år ved skolen. Senere fortsatte han studiene i to nye år i det nordtyske området og en tid i Frankrike.[8]

Da Erich Christian vendte hjem til Trondheim etter endt utdanning ble han umiddelbart satt i arbeid som handelsbetjent i familiefirmaet. I 1837 hadde han, gjennom hardt arbeid, gjort seg fortjent til større ansvar. Da gjorde Christine Dahl sønnen til prokurist, dvs. at han fikk signaturrett i firmaet. Med dette ble han i praksis gjort til partner i handelshuset.

I 1842 ble byen og familien Dahl rammet av en katastrofe. På lørdagskvelden den 22. januar brøt det ut brann i en gård på Hospitalsløkkan. Da sola sto opp neste morgen hadde 371 bygårder og brygger brent ned til grunnen. Blant disse var alle bygninger og varelagre tilhørende firmaet Erich Dahls Enke.

Christine Dahls og sønnens gjenreisning av hus og brygger forteller levende om firmaets forrykende utvikling. De kjøpte to tilstøtende branntomter mot vest og lot en stor toetasjes gård med to brygger reise, som i størrelse langt overgikk både nabohusene og anlegget som brant. Mot vest ble det anlagt en hage. Etter bybrannen ble Sandgata kraftig utvidet så bryggerekka ble delt fra gårdene av gata. Familien Dahl fikk unntak fra kravet om å dele gård og brygger, og deres nye anlegg dannet dermed et helt nytt kvartal med Gravallmenningen som avgrensning mot øst og med hage mot vest som avgrenset komplekset fra bryggene i Sandgata. Gården og bryggene står fortsatt i dag med adresse Prinsens gate 44 og huser kultursenteret ISAK.

I 1840-årene hadde firmaet Erich Dahls Enke vokst til å ikke bare være en av de store handelshusene i Fjordgata, men i Trondheim by. Som en utvidelse av firmaets virksomhet kjøpte mor og sønn Dahl i 1840-årene egne handelsskip som seilte på de nordtyske og baltiske østersjøbyene med sild og korn, og som gikk i frakt mellom Lofoten og middelhavslandene med tørrfisk og klippfisk.[9]

Christine Dahl overlot i praksis ledelsen av firmaet til sønnen Erich Christian fra 1840-årene, men møtte på kontoret hver dag så lenge hun levde. Det tok enda en tid før sønnen ble leder av firmaet i navnet. Da han i oktober 1850 meldte seg som interessent til å kjøpe byens gamle sukkerhus med tilliggende grunn på Kalvskinnet, titulerte han seg fortsatt som «handelsfullmektig». Det samme kaltes han i kjøpekontrakten datert 26. november 1850. Først den 16. desember samme år tok Erich Christian Dahl borgerskap i Trondheim som handelsmann.[10]

I sine siste leveår fulgte Christine Dahl dagens forretninger fra en lenestol plassert med god oversikt over kontoret. Madame Dahl var trolig også en samtalepartner for sin sønn om hans intense arbeid med å transformere byens gamle sukkerraffineri om til et moderne ølbryggeri fram til åpningen i 1856. Hun døde 85 år gammel 12. mai 1861 som en kvinne som uten andres hjelp hadde arbeidet opp en betydelig bedrift helt fra bunnen.

Ved morens død arvet sønnen Erich Christian handelshuset Erich Dahls Enke, avviklet det og solgte bygningene. Utstyrt med både oppdragelsen, utdannelsen og kapitalen han hadde fått av sin mor, viet den da 47 år gamle Erich Christian Dahl det meste av sitt videre fokus til industri. En virksomhet som kort tid etter dette skulle gi ham status som Trondheims rikeste mann.